|
|
INGEN SURE MINNER, TAKK!
Minner har en tendens til å forskjønnes jo eldre
de blir. "Ja, det var tider, det," sier man med et
nostalgisk sukk. Selv sure og bitre opplevelser dekker
tiden med en forsonende sukkerlake slik at også de
blir til søte minner. Folk vi ønsket dit pepperen gror,
eller til et annet solsystem; om de ikke blir dypt
savnet, så trekker vi i det minste på skuldrene og
tenker at vel, de var da ikke så ille. Plyndreren, for
eksempel, hadde så avgjort sine gode sider. Selv Zozter
var ikke direkte uspiselig. Han sto ikke øverst på
menyen, men dog... I bunn og grunn gjorde evronianerne
bare jobben sin når de dro på plyndringstokt i
verdensrommet. (Vikingene var jo også ålreite folk, var
de ikke?) I ettertid lar vi de slemme passere revy med
et overbærende smil. Hva da med de snille? De blir
sagnomsuste helter og heltinner - udødelige,
uforglemmelige. Lydia Lay, Susanne Sann, Urk, Kamera 9,
bare for å nevne noen av vennene til han som svever
over dem alle: tidenes største superhelt. For ikke å
forglemme Glupus, som overlever hele Andeby, århundre
etter århundre. En blir rent på gråten. Når dette er
sagt, er det på tide å minne om at Fantonald og hans
venner og fiender fortsatt er høyst til stede - i
nåværende og fremtidige nummer.
|
|
|