TIDENS TANN og Ibsens "Brand"*
Tid er et forvirrendefenomen. I det ene øyeblikk står
tiden for oss som noe absolutt uuttømmelig og
ubegrenset som vi bare kan øse av og tumle oss i.
I neste øyeblikk har den delt seg opp i mange, små
tider (alle klager over at de har liten tid), og så
trange at vi knapt får tidsrom. Ikke er den gratis
lenger heller. "Tid er penger" gnåles det, eller
"lkke sløs bort dyrebar tid!" Og nâr tidens tann
lager dype, stygge gnagsår, iler da tiden til og
helbreder seg selv? Tiden skal jo lege alle sår, men
altfor ofte må vi ty til plaster. Tenk om selve tiden
fikk tannverk. Folk jamrer seg over hull i ozonlaget,
men hva skjer hvis det blir hull i tidens tann? Det
er vel da det gjelder a fylle tiden med noe
konstruktivt. Lar den seg ikke fylle, får man bare
trekke tiden ut. Er man heldig kan det da, helt
spontant, dukke opp noe nytt og ufordervet, omtrent
som en melketann. Det finnes de som verken makter å
fylle tiden eller trekke den ut og i desperasjon
ender opp med å slå tiden i hjel. Da er den tapt, og
tapt tid fås aldri igjen, så stakkars angrende syndere
da. Hvis de ikke er av den gammeldagse typen som
forkynner at "Evigt eies kun det tapte!"*. Det spørs
om vår maskerte helt er enig i denne påstanden, men
at han er en gammeldags type, det påstår han i hvert
fall selv i dette nummeret som du oppfordres til å
fordrive tiden med. Ingen fare, den innhenter deg
garantert igjen.