I høyre hjørne er et stort, stygt, slemt, farlig monster. I motsatt hjørne en liten, pen, snill, maskert and. Første runde: De dundrer løs på hverandre. Andre runde: De fortsetter og dundre blindt rundt hverandre. Slik går den ene runden etter den andre. Det er det hele. Enkelt og greit nok, kan man kanksje si. Å sloss mot alskens beist er jo nærmest blitt hverdagskost for Fantonald. Men tenk om han feilvurderer og ødsler kreftene sine på helt feile ting? At han "ikke ser skogen for bare trær", som det heter - eller rettere sagt: ser ikke faren for bare beist... Tenk om alt i virkeligheten bare er kulisser, som husfasadene i en westernfilm! Tenk deg om du sloss for livet og noen plutselig ropte "...Og kutt! Vi tar opptaket en gang til". Man kan jo bli paranoid av mindre, men hva så? Fantonald gjør lurt i å være på alerten