Minner har en tendens til å forskjønnes jo eldre de blir. "Ja, det var tider, det," sier man med et nostalgisk sukk. Selv sure og bitre opplevelser dekker tiden med en forsonende sukkerlake slik at også de blir til søte minner. Folk vi ønsket dit pepperen gror, eller til et annet solsystem; om de ikke blir dypt savnet, så trekker vi i det minste på skuldrene og tenker at vel, de var da ikke så ille. Plyndreren, for eksempel, hadde så avgjort sine gode sider. Selv Zozter var ikke direkte uspiselig. Han sto ikke øverst på menyen, men dog... I bunn og grunn gjorde evronianerne bare jobben sin når de dro på plyndringstokt i verdensrommet. (Vikingene var jo også ålreite folk, var de ikke?) I ettertid lar vi de slemme passere revy med et overbærende smil. Hva da med de snille? De blir sagnomsuste helter og heltinner - udødelige, uforglemmelige. Lydia Lay, Susanne Sann, Urk, Kamera 9, bare for å nevne noen av vennene til han som svever over dem alle: tidenes største superhelt. For ikke å forglemme Glupus, som overlever hele Andeby, århundre etter århundre. En blir rent på gråten. Når dette er sagt, er det på tide å minne om at Fantonald og hans venner og fiender fortsatt er høyst til stede - i nåværende og fremtidige nummer.